Ja, endelig er det nytt fra våre venner i Jinka igjen! Les mer om forsterkninger på kirurgen, gryende husdyrhold, den nye slengdissa, sykdom og velvære. Og litt om Voss, for å nevne noe..
Dette finner du nå på:
http://www.kiserudijinka.info/
Denne bloggen vil av praktiske og tekniske årsaker fases ut på sikt. På den nye hjemmesiden kan en bl.a. melde seg på nyhetsbrev. En vil da få en liten mail om at hjemmesiden er oppdatert. Etterhvert vil det også kommer flere bilder i albumet.
Med vennlig hilsen
Einar L. Kringstad
tirsdag 2. mars 2010
mandag 25. januar 2010
lørdag 23. januar 2010
Historien om det søte hjerte: Kirkehistorie II
For tiden har vi 2 pasienter fra Bodi-stammen liggende hos oss. De har stygge skuddskader i hofte og kne og blir nok en tid. For 2 måneder siden kom det til en konflikt mellom dem og ett nabofolk, Konso'er som er flyttet til deres område. Det snakkes om 30 falne, og mange skadde. Vi hadde pasienter fra begge leirene liggende her, på hver sine rom, nå er de fleste reist hjem igjen. Bodi'ene vakte en viss forargelse blant medpasienter og ansatte, og er ikke akkurat respektert. Noe av det kan skyldes ytre, kulturelle ting, som feks at bodiene ikke svelger sitt spytt, men spytter på vegger og gulv. De er heller ikke vant med våre hus og dovaner, og har ofte en døgnrytme med høy stemning om kvelden og natta, og desto roligere om dagen…
Vel, det får så være. Viktigere er det kanskje å vite at stammen har vært ganske brutal, uten stor respekt for liv. Ikke sine egne og heller ikke andres, så nabofolkene har ofte fått hard medfart. Dermed biter de gjerne godt tilbake når de får muligheter, slik som nå nylig. Ett annet av nabo-folket, Mursiene, er redd for dem, både for sine levende og sine døde. De døde begraves alltid uten at noen bodier får vite om det, og på steder det blir vanskelig å grave dem opp igjen. Slik begraver også bodiene sine egne, i hemmelighet om natten, langt borte… Særlig utsatt er de store krigere. De unge krigerne vil gjerne ha del i deres styrke, og tenker det skjer ved at de eter deres kjøtt. Dermed er en sønns viktigste oppgave å passe på sin aldrende far, slik at han ikke skal bli til tatt av dage og spist…
Nok, vel vitende om alt dette beveget evangelistene seg inn på bodi'enes område. Noen vil kanskje kalle det dumdristig, det lå nok i hvertfall en brann bak, om å dele veien til Gud med dem. En av dem ble tatt, tilberedt og spist. Hos bodiene er det ingen historiebøker, ingen bøker, ja intet skriftspråk. Historien bevares i sanger. Sangen om da evangelisten ble spist synges enda: "Jeg har spist mange hjerter, men hans var det søteste…"
Bodi'ene har blitt et presset folk, mange frykter og hater dem. De er blitt presset og marginalisert, nå er det bare 5000 tilbake av dem. Etter slaget for 2 måneders siden var det en fredsprosess med forsoning. For 2 uker siden var bodi'er på krigsstien igjen, men ble avskåret av regjeringens soldater, og det kom ikke til nye slag. Så dypt stakk den freden. Jeg vet ikke om mange steder hvor det er så mørkt som hos bodiene, jeg har gått dit 2 ganger (før jeg visste dette…)
For tre måneder siden var det trefninger med det tredje nabofolket, Ariene. Det er 2 evangelister utplassert blant Bodiene nå også, men de er Arier. Ikke så rart at de skyndte seg hjem til fjellene og er nølende med å reise ned igjen til dem. Bodi'ene spør om disse evangelistene også skal skuffe dem. -Mange har kommet og reist, men vi har ikke sittet igjen med noe. Er dere også slik? spør de oss som kirke.
Kan vi forlate dem uten at de sitter igjen med håp og lys i mørket?
Vel, det får så være. Viktigere er det kanskje å vite at stammen har vært ganske brutal, uten stor respekt for liv. Ikke sine egne og heller ikke andres, så nabofolkene har ofte fått hard medfart. Dermed biter de gjerne godt tilbake når de får muligheter, slik som nå nylig. Ett annet av nabo-folket, Mursiene, er redd for dem, både for sine levende og sine døde. De døde begraves alltid uten at noen bodier får vite om det, og på steder det blir vanskelig å grave dem opp igjen. Slik begraver også bodiene sine egne, i hemmelighet om natten, langt borte… Særlig utsatt er de store krigere. De unge krigerne vil gjerne ha del i deres styrke, og tenker det skjer ved at de eter deres kjøtt. Dermed er en sønns viktigste oppgave å passe på sin aldrende far, slik at han ikke skal bli til tatt av dage og spist…
Nok, vel vitende om alt dette beveget evangelistene seg inn på bodi'enes område. Noen vil kanskje kalle det dumdristig, det lå nok i hvertfall en brann bak, om å dele veien til Gud med dem. En av dem ble tatt, tilberedt og spist. Hos bodiene er det ingen historiebøker, ingen bøker, ja intet skriftspråk. Historien bevares i sanger. Sangen om da evangelisten ble spist synges enda: "Jeg har spist mange hjerter, men hans var det søteste…"
Bodi'ene har blitt et presset folk, mange frykter og hater dem. De er blitt presset og marginalisert, nå er det bare 5000 tilbake av dem. Etter slaget for 2 måneders siden var det en fredsprosess med forsoning. For 2 uker siden var bodi'er på krigsstien igjen, men ble avskåret av regjeringens soldater, og det kom ikke til nye slag. Så dypt stakk den freden. Jeg vet ikke om mange steder hvor det er så mørkt som hos bodiene, jeg har gått dit 2 ganger (før jeg visste dette…)
For tre måneder siden var det trefninger med det tredje nabofolket, Ariene. Det er 2 evangelister utplassert blant Bodiene nå også, men de er Arier. Ikke så rart at de skyndte seg hjem til fjellene og er nølende med å reise ned igjen til dem. Bodi'ene spør om disse evangelistene også skal skuffe dem. -Mange har kommet og reist, men vi har ikke sittet igjen med noe. Er dere også slik? spør de oss som kirke.
Kan vi forlate dem uten at de sitter igjen med håp og lys i mørket?
mandag 18. januar 2010
Historien om Gullblad: Kirkehistorie I
I går var jeg, Thorleif, på en fin tur i fjellene nord for byen, en aldri så liten 4 timers formiddagstur. Mens Jerin tok morgenrunden på sykehuset og barna hadde selskap av 5 overnattingsvenninner og lærer Elisabet. Turen brakte oss opp til Bako, på 2250 meter over havet (Jinka er på 1380), den gamle administrasjonsbyen for hele området vi nå bor i. Amharene kom fra nord og hadde base der oppe tilbake i keiserens tid. Det var ca 4 harde dagsmarsjer fra nærmeste by, Arba Minch. Altså en betydelig utpost. Der hadde de sval luft og kjølige netter, som i sitt eget høyland i Nord-Etiopia, og kunne administrere de forskjellige stammene i lavlandet sør for oss.
En misjonær fra SIM (misjonsselskap) kom også til Bako, omtrent tidlig på 50-tallet, de 4 dagsmarsjer fra Arba Minch. Hans kone ble etterhvert gravid. Han hadde sett nok fødselsproblemer, og han valgte seg ut nærmeste slette til en nødflyplass. En del busk og skog måtte ryddes i villmarka, men grunnen var fuktig, men fast nok, og med en helning slik at regnvannet rant av: Jinka var født! Siden tok Jinka mer og mer over, i og med muligheter for rask adkomst med fly, og i dag er ikke Bako annet enn en landsbygd med veldrevne jorder og fine hyttetun. Og en misjonsstasjon, som nå brukes som skole. Misjonæren som bodde der arbeidet tett med evangelister, som reiste dypt inn i ukjent terreng. Noen av dem kom ikke tilbake… En av dem var en kveld på vei mot en landsby, men kvelden kom på ham før han rekk frem. I mørket prøvde han å orientere seg fremover, og frykten for hva som kunne skje var nok betydelig. Enda er det bøfler, løver og dødelige slanger i det området. På et tidspunkt begynte han å skli ned en skrent og havnet nederst i ei lita elv. Den var ikke dypere enn at han kunne vade, men hadde bratte bredder, og han kom seg ikke ut av den. Dermed vadet han oppover elva for å komme seg på land. Ett stykke lenger oppe kom han til et vadested og hørte stemmer, så han ropte og fikk kontakt. Litt forkommen var han, men det tok ham inn i ei hytte og serverte kaffe (som vokser vill i fjellene der). han hørte de drøftet seg i mellom om noen gullblader, og kunne ikke skjønne hva dette var. Men stunden var god og natten var ung, så han tenkte dette måtte være en anledning til å dele de Gode Nyhetene. Han dro frem Bibelen fra et (vanntett!) etui, og da han åpnet den skinte det i forgyllingen på kanten av sidene. - De ropte opp: DET ER HAM! Etterhvert fikk han forklaringen: En stor trollmann der i området hadde profetert for sitt folk: -En mann skal komme opp av elven en natt. Han skal ha med seg gullblader. Han skal forklare dere veien til Gud. Nå var spådommen gått i oppfyllelse og evangelisten måtte gjøre grundig rede for seg. Det endte med at hele den bygda sluttet seg til den nye veien til Gud. Denne historien er ikke enestående, ofte har spåmenn åpnet veien for evangelistene på denne måten. I vår "moderne verden" (jeg vet ikke lenger hva som er mest moderne…) ligger gullbladene i bokhylla, men vi har kanskje ikke samme entusiasme for dem som mennene ved elva? Slik kan tankene fly ved synet av gamle Bako misjonsstasjon...
Thorleif
En misjonær fra SIM (misjonsselskap) kom også til Bako, omtrent tidlig på 50-tallet, de 4 dagsmarsjer fra Arba Minch. Hans kone ble etterhvert gravid. Han hadde sett nok fødselsproblemer, og han valgte seg ut nærmeste slette til en nødflyplass. En del busk og skog måtte ryddes i villmarka, men grunnen var fuktig, men fast nok, og med en helning slik at regnvannet rant av: Jinka var født! Siden tok Jinka mer og mer over, i og med muligheter for rask adkomst med fly, og i dag er ikke Bako annet enn en landsbygd med veldrevne jorder og fine hyttetun. Og en misjonsstasjon, som nå brukes som skole. Misjonæren som bodde der arbeidet tett med evangelister, som reiste dypt inn i ukjent terreng. Noen av dem kom ikke tilbake… En av dem var en kveld på vei mot en landsby, men kvelden kom på ham før han rekk frem. I mørket prøvde han å orientere seg fremover, og frykten for hva som kunne skje var nok betydelig. Enda er det bøfler, løver og dødelige slanger i det området. På et tidspunkt begynte han å skli ned en skrent og havnet nederst i ei lita elv. Den var ikke dypere enn at han kunne vade, men hadde bratte bredder, og han kom seg ikke ut av den. Dermed vadet han oppover elva for å komme seg på land. Ett stykke lenger oppe kom han til et vadested og hørte stemmer, så han ropte og fikk kontakt. Litt forkommen var han, men det tok ham inn i ei hytte og serverte kaffe (som vokser vill i fjellene der). han hørte de drøftet seg i mellom om noen gullblader, og kunne ikke skjønne hva dette var. Men stunden var god og natten var ung, så han tenkte dette måtte være en anledning til å dele de Gode Nyhetene. Han dro frem Bibelen fra et (vanntett!) etui, og da han åpnet den skinte det i forgyllingen på kanten av sidene. - De ropte opp: DET ER HAM! Etterhvert fikk han forklaringen: En stor trollmann der i området hadde profetert for sitt folk: -En mann skal komme opp av elven en natt. Han skal ha med seg gullblader. Han skal forklare dere veien til Gud. Nå var spådommen gått i oppfyllelse og evangelisten måtte gjøre grundig rede for seg. Det endte med at hele den bygda sluttet seg til den nye veien til Gud. Denne historien er ikke enestående, ofte har spåmenn åpnet veien for evangelistene på denne måten. I vår "moderne verden" (jeg vet ikke lenger hva som er mest moderne…) ligger gullbladene i bokhylla, men vi har kanskje ikke samme entusiasme for dem som mennene ved elva? Slik kan tankene fly ved synet av gamle Bako misjonsstasjon...
Thorleif
torsdag 14. januar 2010
Barna forteller: Juleferien i tilbakeblikk
Mandag morgen tidlig kom reiselærer Elisabet Karlsen trillende fra Arba Minch, litt forsinket da A.M.-flyet møtte tåke på sin melkerute. Så de unge oppsummerer juleferien:
-Hvordan har juleferien vært?
Mina: -Bra!! Jeg har fått mye gaver og ting, feks fått en fin lekehund og så en fin glasskule som kan snø inni og koppestell.
- Skjedde det noe fint? - Vi besøkte Melkamnesh (husansatt/barneoppdragerske), for eksempel spiste vi indjera og wått og jeg hoppet rundt i sofa'en. Ikke noe annet å fortelle!
Leah: - Veldig fint!! Vi har besøkt Melkamnesh og gjort nokka hemmelig. Og så har jeg jo spist litt godteri. Og så har jeg hatt det veldig gøy i dag, jeg har syklet fåt på en sykkel med Sara og Mina og pappa. Og vi har fått mye gaver.
Sara: - Fint!! Jeg har hatt litt besøk fra Addis av en venninne. Og vi har fått pakker i posten, mange pakker. Det har vært besøk fra Norge til noen andre her på tomta, og dem har vi blit kjent med. Vi har vært på tur til Mursi, der fikk vi sitte på taket til bilen over en elv. Det var gøy, men litt humpete. Vi besøkte et Mursi hyttetun, der fikk jeg male hirsekorn med steiner. På veien hjem så vi 206 dik-dik'er (små, søte antiloper).
Mamma presses til en liten oppsummering til slutt: Det var litt tungt i romjulsdagene (5 år siden tsunamien) Det var også ganske travelt på sykehuset. Til tross for travelheten har vi kost oss med god mat, badet med barna i bassenget og gledet oss med mye besøk. Jeg kan ikke akkurat si at jeg har fått brukt mye tid med Bibelen...
Pappa synes det har vært en fin og god jul, om enn litt mye preget av vanlige, uvanlige arbeidsdager, sterke skjebner som blander seg inn eller suser forbi. Det merkes litt bedre en tid hvor jeg prøver å sette ned farten og sanse jul. Barna hadde fortjent mer ro med oss, men julens budskap har fått etset seg litt inn gjennom deres flotte julespill, i ulike utgaver, til stor glede.
mandag 11. januar 2010
God etiopisk jul!
Nå er vi på vei ut av den etiopiske julefeiringen, som i innhold dypest sett er den samme som vår. I form er det noen forskjeller, feks minimalt med gaver: kanskje nytt sett klær til barna, det er annen juleribbe: nyslaktet hane eller okse (på deling), det er ikke juletrær, men litt småpynt her og der. Det er besøk av venner og besøk til venner, familie og slekt. De nærmeste inviteres til festmidagen og stikk-innom-gjestene serveres festbrød og bygg-drikk. De med evangelsik kirketilhørighet har formiddagssamling i kirka og hele kvelden der, gjerne med et drama av ett par timers varighet. Det ble en fin feiring for oss også, men litt preget av at alle 5 har hatt sine dager magesjau og halv fart. Leah og Mina kaster opp enda, kanskje lurer en liten Giardia mellom tarmtottene? Plagsomt nok ble det nattoperasjoner de "helligste" nettene, man skulle ikke dolke hverandre med kniv i ryggen på julaften, spør du oss... En annen holdt på å gå under med tarmslyng, men han er på rett kjøl igjen nå.
I romjulens hete ble disse linjene fra norsk julaften borte i elektroniske irrganger: Det ble julaften her også, men en spaltning som var sterk. Jeg blir stadig fristet til å si at det er to verdener, men det er det ikke. Vi er i samme verden og vi har ansvar for hverandre. -Hjemme: fest med julegrøt og ytterst delikat marsipangris. Mina starter med en juledukkert etter gudstjenesten. Langs med dette kommer det en telefon fra sykehuset. Forskjellige ting står på, men en kvinne ser ut til å ha alvorlig svangerskapsforgiftning. Måtte en tur oppom sykehuset, og alle tilgjengelige tiltak ble satt inn. Vi har glade, friske barn, flott festmat, gavedryss, Jesusfeiring med julesanger og gang rundt julesypressen. Ny telefon. "Kom fort, doktor!" Jordmor har panikk. Kvinnen er blitt verre. Vi har også satt igang behandling av hjernemalaria og hjernehinnebetennelse, men hun puster forterer og fortere og kaster seg i ørska. Senere på kvelden faller roen, de nyåpnede gavene beundres og brukes og lyttes til. En 20 år gammel kvinne dør. En ung far og ett tre dager gammelt spedbarn er blitt alene. Det er julenatt. Slik er vel denne verden, godt at Gud ville komme inn i vår jammerdal. Ta del og forandre. Med litt bedre helsestell hadde denne kvinnen kommet til oss før hun var nesten død. Vi er medskyldige, vil jeg mene. Dette er vår ene verden.
I romjulens hete ble disse linjene fra norsk julaften borte i elektroniske irrganger: Det ble julaften her også, men en spaltning som var sterk. Jeg blir stadig fristet til å si at det er to verdener, men det er det ikke. Vi er i samme verden og vi har ansvar for hverandre. -Hjemme: fest med julegrøt og ytterst delikat marsipangris. Mina starter med en juledukkert etter gudstjenesten. Langs med dette kommer det en telefon fra sykehuset. Forskjellige ting står på, men en kvinne ser ut til å ha alvorlig svangerskapsforgiftning. Måtte en tur oppom sykehuset, og alle tilgjengelige tiltak ble satt inn. Vi har glade, friske barn, flott festmat, gavedryss, Jesusfeiring med julesanger og gang rundt julesypressen. Ny telefon. "Kom fort, doktor!" Jordmor har panikk. Kvinnen er blitt verre. Vi har også satt igang behandling av hjernemalaria og hjernehinnebetennelse, men hun puster forterer og fortere og kaster seg i ørska. Senere på kvelden faller roen, de nyåpnede gavene beundres og brukes og lyttes til. En 20 år gammel kvinne dør. En ung far og ett tre dager gammelt spedbarn er blitt alene. Det er julenatt. Slik er vel denne verden, godt at Gud ville komme inn i vår jammerdal. Ta del og forandre. Med litt bedre helsestell hadde denne kvinnen kommet til oss før hun var nesten død. Vi er medskyldige, vil jeg mene. Dette er vår ene verden.
lørdag 26. desember 2009
Noen glimt fra julefeiringa:
Mange julestjerner skinner i Jinka, Mina tar seg et julebad i kveldinga.
Goiti kaster glans over feiringa, men grøten fallt ikke helt i smak. Barnebarnet spiser rosinene..
En Lykkelig vinner av mandelen i grøten!
Abonner på:
Innlegg (Atom)