Stikkord-dagbok for en arbeidsdag:

Hvordan ser en ganske vanlig arbeidsdag ut på sykehuset i Jinka? Her er ett eksempel, en dag i forrige uke, i kortform: Visittgang fra klokka 0800 (noen kommer etterhvert)med ett par litt tunge saker på føden, det drar ut. Jerin har gjort det meste av kirurgen når jeg kommer dit. Alle 4 skuddskadene er i bedring, det samme gjelder de tre med brannskader: en fireårig jente er sterkt forbrent i ansiktet, en ettåring har dype forbrenninger over halve hodet, mye av en arm og litt på magen. Han har fått flyttet hud over på skadene og klarer seg. Det siste er en 60 åring med skoldeskade på lår og mage. Det er ei jente på 12 år først på operasjonsprogrammet, hun har en slags polypp som stikker ut av en hevelse bak skulderen. Vi håper det er en bakteriereaksjon, men det viser seg å være mer omfattende. Er det kreft i muskelen, tro, eller tuberkulose? Vi fjerner så godt det lar seg gjøre alt og venter spent på svaret fra patologen i AA om ett par måneder. Neste er ett lite brokk øverst på magen og deretter en stor hevelse på foten. Den viser seg nok å kunne være kreft, vi tar en prøve og må foreslå for henne å amputere foten like foran ankelen. Hun synes det er et vanskelig valg, men godtar forslaget vårt når vi sier at hun vil kunne gå på foten etterpå. Så er det hjem til deilig middag med kanskje en bitteliten lur etterpå.
Klokka 14 er det opp på sykehuset igjen. Ettermiddagen blir den roligste på lenge. Vi undersøker et par kvinner som har skader etter fødsler for ett par uker siden, de kom med døde barn klemt fast og hadde mye dødt vev i fødselskanalen. Nå går de med urinveiskateter forebyggende. Den ene har blitt bra og får reise hjem uten kateteret. Den andre har fortsatt en del dødt vev, og må fortsette 2 uker til med kateteret. En kar sliter fælt med prostata og blir planlagt for operasjon. En ungdom har krasjet med motorsykkel og legges inn for observasjon. En eldre herremann sliter med ett brudd på låret som ikke har grodd i det hele tatt på 4 måneder. Han har hatt en dårlig gips som har gjort vondt verre. Han skulle nok hatt seg en operasjon med litt jernarmering. Han legges inn, vi får se om noen dager når det blir plass på operasjonsprogrammet. En jentunge med en svær kul på leppa legges inn for operasjon i morgen. En middelaldrende dame med brudd i ene beinet i underarmen får en fatle som smertelindring. En 75- åring med slitte knær får henvisning til ortoped på ett sykehus ca 40 mil unna. En yngre mann har kanskje prolaps i ryggen, det ser ikke ut til å være grunn for operasjon.
En anestesisykepleier må beklage seg en del over en nyutdannet kollega… Noen biopsiglass merkes og skjemaer fylles ut til rikshospitalet Black Lion. 3 ultralydundersøkelser, en trenger utskrapning, en annen har et friskt barn på 4 måneder i livmoren og den siste viser seg etter hvert å være 10 uker på vei med ett barn som overhode ikke er planlagt. 17 år, 8. klassing og har kjæreste, uten utsikter til å kunne gifte seg. Livet raser sammen for henne. Det er åpenbart at hun vil få gjort en abort på det private markedet (-dvs hos en helseoffiser som er faktisk er opplært av oss, men nå arbeider privat…). Etter etiopisk lov er dette forbudt, da hun verken har HIV, er utsatt for incest, voldtekt eller er ekstremt fattig. Men en liberal tolkning hos en del aktører gjør det til en fri abortlov inntil 12 uker, som i Norge. Når den som skal gi råd om abort også tjener gode penger på det, bør selv abortforkjempere rope varsko. Når kunnskapsnivået om svangerskap er minimalt vil fort legens råd om å ta abort bli lystret uten en gang å bli forstått. Vi har en del eksempler på det… Noen leger tar seg også den frihet å gjøre senaborter på kommersiell basis, ulovlig men innbringende! Tilbake til det mørke ultralydrommet… En etiopisk lege deltar nå i den alvorlige stunden. Han formaner henne etter god ortodoks etikk fra å velge abort. Den etiopiske kulturen er mer patriarkalsk enn vi nordmenn er vant til, og legen gir sin klare mening. Vi gir tid og prøver å åpne nyanser. Hun ser bare én vei videre… Min vei går over en grønn eng med nydelig, høyt gress, til mine kjære, og jeg skulle tro til en annen verden. Men det er samme verden. Det godt å komme hjem omtrent på tiden i dag, halv seks, det er en sjelden nytelse!
Thorleif

En skamplett på sykehusets gode rykte…

I natt fikk jeg anledning til å spasere opp til sykehuset igjen. Vi snakker om 3 eller 400 meter, og 2 porter. Det er gress på snart 3 meter langs stien. Blikket følger grunnen nøye, men det er god tid til å nyte natten og reflektere på det som kan møte meg. Disse ganske få minuttene er gode å ha, fra dør til dør, fra stue til operasjonstue. En bønn for pasienten, kanskje. Denne gangen fanges blikket av en mørk skygge ved trappa opp til sykehuset. Hva? En slange krøllet i hop? Nei. En stor padde? Nei, duften kommer til hjelp, jeg konstaterer fersklatt avføring. Omtrent på nederste trinn inn i sykehuskomplekset. -En hygienisk skamplett, tenker jeg. Dette burde ikke skje. Neste mann tråkker fort i den og tar den med seg i porsjoner inn i gangene… Det er forresten en mørk og vakker natt. Helt mørk, faktisk, strømmen er borte fra sykehuset og byen. Det er jo heller ikke toalett tilgjengelig inne på sykehuset. (Det har vært det tidligere, men de tetter seg når det er Vann.Mangel… jf lenger nede.) Det er bygd en pit latrine, som det heter på engelsk, et flott hull med hus over, og småhuller i gulvet til å levere varene i og selvdrevet varmluftutgang som fjerner lukt og fluer. Det er stengt nå, fullt, som kan skje når man tørker seg med stein, i mangel av noe mykere. Det er ikke akkurat vanlig å utstyre pasientene med potte heller her, en sykepleier har oftest viktigere ting å tenke på. Vel, det er bygd en latrine 2, men den ligger utpå marka med det snart 3 meter høye gresset. Nevnte jeg at det finnes kobra og kanskje mamba i det gresset, begge med 10 ganger dødelig gift i overkjeven? Jeg nevnte det med mørket i natt. Nevnte jeg at det ligger to pasienter inne nå med slangebitt (fra forrige natts mørke). Dette bringer ett annet lys (eller mørke)over saken. Skulle du og jeg vært pasient og pårørende med diaré i natt, hvor ville vi latt vår avføring? Jeg lander på at jeg vil fjerne ordet ”skam”, fra pasienten i hvert fall. Det er mulig andre burde skamme seg. Så står jeg ved døra til operasjonsstua. Jeg rakk visst ikke så mange bønner for skuddskaden denne natta. Men det er en annen historie, om ære og liv og død fra Kenyagrensen… Men han klarte seg fint, med en kule gjennom magen . Det var sikkert fordi dere andre ba…

Thorleif

Fra død til liv

Det er kveld og telefonen sier at det er kommet en kvinne med sikkert en sprukket livmor. Hmm, de ordene klinger etter hvert veldig dårlig i våre ører, vi tenker straks på mange døgn med sterke rier og smerter, ett dødt barn, livsfarlig infeksjon, blodfattig og utmattet kvinne. Lang reise, og ikke minst en lang reise tilbake til eget liv. Langt sykeleie, ofte nerveskader som gjør gangen dårlig i lang tid og på toppen kanskje urinlekkasje, som gir en nesten etsende lukt… For de fleste overlever. På fødebenken ligger en ung Dassanechkvinne, 17 år kanskje, matt i blikket etter fire dager i fødsel og en dag i bil på dårlige veier. Hun kommer fra halvørkenen nede ved Kenyagrensen. Litt undersøkelser med ultralyd bekrefter det vi visste; at barnet er dødt, men det ser ikke ut til at livmoren er sprukket! Dagens gode nyhet! Vel, vi får skynde oss med å berge mor, hun er fortsatt i stor livsfare, intravenøse væsker med antibiotika er raskt på vei inn. Vi skal til legge urinkateter, og vi ser at hun er omskåret… Så får den trette kroppen nye krefter: Hun kjemper vilt imot, ingen skal få røre hennes underliv. Det slår meg at for ikke så mange år siden ble hun skåret i stykker i underlivet, ett minne som sikkert river opp angst i henne. Kanskje hun til og med tror at vi skal ødelegge for henne igjen, kanskje komme til å skade barnet. Stopp litt, vi må få tak i en tolk før vi fortsetter. Hun nekter først å tro at barnet er dødt. Sakte blir det klart for henne og hun skjønner at vi vil prøve å berge henne. Nå arbeider vi sammen. Så forløses barnet rolig, det må dessverre maltrakteres litt for å ikke skade henne enda mer. Men en søt liten pike kommer ut. Hun ser fortsatt ut som en søt pike, og en stolt mor får beundre sin avdøde datter. Faren får komme inn, han konstaterer stolt at hans kone har født, og han forsikrer seg, ved selvsyn, om at det er en datter. Mor smiler, lenge etter at barnekroppen er lagt i en boks. Hennes folk vil fra nå av regne henne som en kvinne. For om hun ikke føder regnes hun ikke som menneske, vil være ringaktet og vil etter lidelsens slutt kastes på marken for å spises av hundene. Hun har født, hun kan føde, og er dermed født. Hun er blitt en kvinne i natt! Ikke bare det, hun maktet å frembringe ett pikebarn, det gjeveste! Med det følger stor krøttermedgift ved bryllupet. Fin forhandlingsposisjon. Hun smilte stadig. Hun er hjemme i Dassanech-land nå, jeg håper hun smiler stolt der, også.

Thorleif, Jinka, 17.11.09

Foran skolen i Jinka

Status localis

Sara og Leah og Mina har det bra i Addis Ababa for tiden, og Jerin har det litt travelt med å holde styr på dem alene... Det går mye svineinfluenza i miljøet om dagen, men vi er foreløpig friske. Thorleif er i Jinka, med en etiopisk kirurg på plass ble det første tur ut i dag. Forfriskende. Den gjenværende kirurgen forfrisket seg på verandaen sin med å tygge khat, som er mellom kaffein og kokain i stimulans... Dermed så han seg nødt til være hjemme istedenfor å se på en mulig blindtarmpasient, som ble sendt hjem. Fant jeg ut da jeg kom hjem...

Om noen dager setter også Thorleif kursen mot AA for å riste seg sammen med familien igjen. På veien nordover ser det ut som den ene operasjonen som mangler (på å kalles kirurg) kan gå i orden, på Soddu Christian Hospital.

Gleder oss til besøk av Kjetil og Laila Roth neste uke!!

Vær og vind: Mye fint regn og mye fin sol. Minimum ca 20 grader på natt og 30 grader maks på dag... Vindstille.

Overhørt...

1)....på operasjonsstua:
Pasienten og anestesisykepleieren, Wondyifrau, kan tilfeldigvis samme stammespråk. De prater løst og fast, mens inngrepet foregår i lokalbedøvelse. Pasienten er 65 år gammel og har et vannbrokk i pungen; Jerin jobber med å fjerne det.
Pasienten: Og du lar hun damen gjøre dette mens du sitter og ser på?
Wondyifrau ler godt: Det er best at hun gjør det, som har lært det…
Pasienten: Får hun pengene som jeg har gitt til sykehuset?
Wondyifrau ler igjen, oversetter.
Jerin: Vi er her fordi det ikke er noen andre her som kan gjøre dette. Vi får betalt av vår misjonsorganisasjon, dine penger går til sykehuset.
Pasienten: Takk skal du ha, Gud velsigne deg!

2)... på morgenmøter de siste dager:
-Pasienten oppførte seg vilt, han var bitt av en hund med hundegalskap for 15 dager siden. Vi forklarte familien utsiktene. Da tok de pasienten hjem slik at han kunne dø der.
-Vi hadde et dødsfall på medisinsk avdeling i natt. Pasienten ble innlagt med stivkrampe for fire dager siden. De kom uten penger, vi gav dem gratis behandling de første 24 timene etter loven vår. Deretter gav vi behandling to dager finansiert av en gave. Pasienten ble bedre. De kunne ikke skaffe mer penger, vi måtte slutte behandlingen, slik sykehuset krever av oss. Han ble verre og døde. (Kan vi tåle dette? Det er en strømning innen bistandstenkning som oppsummeres med at vi ikke skal gripe inn i det som er de nasjonales ansvar, for dermed å forsinke prosessen med selvstendiggjøring… Hvor manges død vil de akseptere på veien? 1? 10? 10.000? Alle tallene er påtrengende for Jinka Zonal Hospital og arbeidet som leder inn mot sykehuset…)
Gjengangeren lyder som dette:
-Pasienten innlagt med akutt febersykdom. Han har sikkert malaria eller tyfoidfeber eller tyfus. Blodfilmen for malaria viste ikke noe. Han får kininbehandling for malaria og antibiotikum for tyfoidfeber og tyfus. (Utredningen kan være svært mager, av ulike årsaker...).

Fredag morgen 13/11 -09

I morges klokka 0600 satte de familiens fire damer seg i ”skolebilen”, en eldre Landcruiser og kjørte mot Addis Ababa. Om 2 dager og 70 mil er de fremme ved skolen i AA og klar for 2 uker der. Det ser ut som det er funnet en etiopisk kirurg i AA som kan være her noen uker. Dermed reiser jeg etter om 10 dager, så kan vi få en miniferie sammen på vei hjem igjen.
Vi får mimre litt over ukene sammen har i Jinka. Barna har vært godt fornøyde, ofte har de bemerket at det er så deilig å være i Jinka. Leah har nok savnet Molde mest. Dagtid har det nok vært full fart med jobb for Thorleif og halv dag for Jerin, men kveldene, de må gripes! Noen kvelder gjør mye av seg, på sykehuset over en fødsel, på et møte, på et besøk, i godt lag. Andre kvelder gjør mer av seg, hjemmekos- kveldene. Hjemmekveldene sammen har det ikke vært for mange av. En av dem hadde stjernehvelv over ett bål, hvor fersk mais ble grillet… Et par kvelder, særlig når strømmen er gått, er natthimmelen ufattelig vakker, vi drar frem en god kikkert og ser på månene til naboplaneter. En annen kveld var det regn, dråper som store erter trommer mot bølgeblikk. Symfoni! Vi søker ut på verandaen og slukker alle lys, orkesterplass! Det lyner tett, landskap, trær blottes av skarpt lys, igjen og igjen. Det buldrer mektig over alle åser og fjell. Kvelden er varm, men sval nok til at vi passer sammen under ett teppe. Kvelden dufter sterkt av våt jord og liv. Sara teller; Oj, den var bare 2 kilometer unna!! Så slukner våre tre store lys: Mina, Sara og så Leah. Det lever rundt oss av tusen frosker, sikader, men det kjennes så fredelig. Og godt. Thorleif

Jerins første visitt alene

ble en tøff opplevelse:

Det var som vanlig en god mengde pasienter, både på fødeavdelinge og på kirurgisk avdeling. En av dem brant seg fast:

En pasient fra langt bort, Male-stammen mot nordøst, var kommet inn 10 dager tidligere med en alvorlig skuddskade, gjennom begge lår. Det meste av kjønnsorganene var borte, med ett krater tilbake. Overstrødd med jord og småstein. Han gikk gjennom en nesten 4 timers operasjonen den kvelden han kom, men vi var vel vitende om at det vi kunne yte ikke var optimal hjelp, etter norsk standard. Han kunne blitt berget om dette hadde skjedd i Norge. Han fikk svære infeksjoner og vi gjorde mange sårskift på ham, men tilstanden i ene beinet utviklet seg negativt. Han var hele tiden samarbeidsvillig og tok sin alvorlige sykdom beundringsverdig, vi fikk respekt for ham. Familien ville ikke gi blod, dermed kunne vi ikke gjøre så mye til eller fra med foten, han var hele tiden ytterst blodfattig. Hjemme satt en fortvilet kone og tre barn. I bakhodet til alle lå tanken om at i hans stamme er det lite plass til mennesker som mangler ett lem… Dette fikk lå og ventet på visitten. Svogeren snakket frempå om å ta ham hjem, det er jo dyrt å frakte lik. Pasienten tar Jerins hånd og ber tynt om å få være. -La meg være her. Jeg vil heller være her og dø. Den flotte mannen ser døden i hvitøyet, han har kjempet, med alt, for livet. Menneskelig begynner det å bli lite håp, om vi ikke kan amputere på låret omgående. Men uten blodgivere er det omtrent å drepe ham på operasjonsbordet. Desperasjon og fortvilelse hos alle parter.

Den pinefulle prosessen endte med at et par av hans søsken tok ham med hjem, samme dag. Skulle vi ha grepet inn, gitt av vår overflod og latt ham bli. Mot familiens vilje? Forbrutt oss mot sykehusets strenge praksis om å la pasientene betale for oppholdet. (”Da lærer de å komme her å tigge av de hvite…”). Har du et råd?

Småstubber...

Fra 4-åringen søndag morgen:

-Er det søndag i dag?

-Ja.

-Er det kirke her i Jinka?

-Ja.

-ÅNEI!...

En tre timers gudstjeneste på fremmedspråk, uten barneprogram, gjør savnet etter Arken søndagsskolen i Molde stort!

Sykkel og sykkel fru Blom

Jerin og gartneren, Besabe, jobbet med å henge opp myggnettingen på soverommet, og øynene til Besabe faller på trimsykkelen til Thorleif.

-Er dette en sykkel?

-Ja.

-Hvorfor står den inne på et soverom?

-Fordi Thorleif gjør ”esport” på den av og til.

Han gransker den videre.

-Den kan kjøre på jorden?

-Nei… , brukes til ”esport ” bare. Se den står fast på bein.

Han stirrer videre og spruter plutselig ut i hjertelig latter…

Vann. Mangel.

Det er grønt her. Gresset som stod lavt nylig er godt over hodet mitt nå. Det regner tre ganger i uka. Det nesten flommer ned gjennom lufta, fyller pytter og marker og grøfter og elver og veier. Det flommer ikke i kranene på sykehuset. Det er tørt på pasientrommene. Det er tørt på vaktrommet. Det er tørt i dospyleren. Det er tørt på undersøkelsesrommet. Det er av og til tørt på skyllerommet, tørt i kranen ved operasjonsstua. Det er av og til tørt i kanna over vasken ved operasjonstua. Sara og jeg satte ut en tønne på 140 liter da det regnet sist. Den tok flommen fra takrenna fra halve taket vårt. Den var full på ett minutt. Det er ikke vannmangel. Det er vann og mangel på noe annet, som jeg ikke vet hva er enda.

Barna forteller

Nå har barna vært vel 2 uker i Jinka, og har hatt skole 1 uke med lærer fra den norske skolen.

Sara skriver:

Til 4. klasse på Sellanrå og andre venner!

Vi har ofte besøk på skolen av frosker eller firfirsler. En dag var det en slange utenfor skolen . den spiste en firfirsle . En som jobbet på tomta slo slangen i hode så den døde . Jeg spurte om å jeg fikk holde den. Det fikk jeg lov til . Men jeg måtte vente til den var død, for den var vist ikke helt død enda. Da sprang jeg å hentet et glass. Da jeg kom tilbake var slangen helt død. Da så jeg bedre at den holt på å spise en firfirsle. Jeg tok den i halen og puttet den oppi glasset. Da pappa kom hjem fra jobb viste jeg slangen til han . Han sa at den var kul, pappa er veldig intrisert i slanger. Så gikk vi til sykehuset for å hente medisin i glasset sånn at slangen ikke skulle bli helt ødelagt. Da vi gikk hjem var det mørkt. Når jeg kom hjem var det barneklubb. Mamma og pappa skulle ha møte, så det passa bra at vi skulle ha barneklubb akkurat da.

Neste dag så jeg på slangen. Den var like fin og hel. Pappa sier at den kan holde helt til vi kommer til Norge.

Det var det med den skolen da, den er veldig fin. Den står på tomta vår, så til vanlig pleier vi å gå barbeint til skolen. Det er bare jeg og Leah som går på den skolen, men Mina er med i gym timene da. Vi har gym to dager i uka. Vi har også noen timer som heter Tema, det er det samme som NaSa akkurat nå har vi om steinalderen i NaSa. Vi starter kl: 08.30 og slutter kl: 13.45.

Vi har et lite badebaseng i hagen. Vi skal bygge en sklie som er to meter lang. Det gleder jeg meg til. Vakten på tomta lager fottball mål, det blir også kult. Den trehytta som var her sist vi bodde her er ikke her nå, heller ikke slengdissene, men pappa har lovet at vi skal bygge det opp igjen. Vi har flatskjerm og keyboard. Det hadde vi ikke sist gang vi var her. Jeg har fått eget rom, det er det som var kontoret før. Leah og Mina har fått det gamle rommet, som var mitt og Leah sitt sist gang vi var her.

I dag så jeg en stor edderkopp, den var på badebasengkanten, pappa sa at den kanskje var gjifti. Nå har jeg møtt alle vennene mine igjen, det var gøy, men jeg savner dere veldig selv om jeg opplever mye gøy her i Jinka .

Jeg har alerede hatt to overnattingsbesøk. Jeg har blitt litt mer kjent med alle vennene mine og begynt å skjønne litt mer amharisk.

KLEM OG HILSENER FRA SARA!!

Leah forteller:

Vi har ett badebasseng i hagen. Vi skal snart få sklie til badebassenget. Vi har skole på tomta vår. Vi har stråtak på skolen. Det er bare jeg og Sara som går på den skolen. Men Mina er med i gymtimen. Vi ser ofte frosker inni skolen vår. Det er kjempegøy skole her. Vi stor plass til gym’en her, hele den store tomta. Vi vil ikke slutte når skoledagen er ferdig.

Huset vårt er også helt topp. Det er bra å ha ett sånt hus, fordi jeg har rom rett ved siden av Sara og på grunn av at vi får alltid komme inn på rommet til Sara. Vi er nesten alltid venner her.

Klem Leah K.

Mina forteller (på lørdag):

-Hvordan er det å bo i Jinka, Mina?

Vi har det bra, og det er så godt at vi kan bade, det er sol og alt mulig. Vi får godteri om lørdagen. Jeg har det bra med Feven og Kuchini og Sara og Leah, og mamma og pappa. Jeg er sjuk nå, litt, tror jeg, med betennelse og sånn (pappa: lungebetennelse). Jeg har det bra.

-Er det noe trist her?

-At dere (pappa og mamma) må være borte om lørdagen!