ble en tøff opplevelse:
Det var som vanlig en god mengde pasienter, både på fødeavdelinge og på kirurgisk avdeling. En av dem brant seg fast:
En pasient fra langt bort, Male-stammen mot nordøst, var kommet inn 10 dager tidligere med en alvorlig skuddskade, gjennom begge lår. Det meste av kjønnsorganene var borte, med ett krater tilbake. Overstrødd med jord og småstein. Han gikk gjennom en nesten 4 timers operasjonen den kvelden han kom, men vi var vel vitende om at det vi kunne yte ikke var optimal hjelp, etter norsk standard. Han kunne blitt berget om dette hadde skjedd i Norge. Han fikk svære infeksjoner og vi gjorde mange sårskift på ham, men tilstanden i ene beinet utviklet seg negativt. Han var hele tiden samarbeidsvillig og tok sin alvorlige sykdom beundringsverdig, vi fikk respekt for ham. Familien ville ikke gi blod, dermed kunne vi ikke gjøre så mye til eller fra med foten, han var hele tiden ytterst blodfattig. Hjemme satt en fortvilet kone og tre barn. I bakhodet til alle lå tanken om at i hans stamme er det lite plass til mennesker som mangler ett lem… Dette fikk lå og ventet på visitten. Svogeren snakket frempå om å ta ham hjem, det er jo dyrt å frakte lik. Pasienten tar Jerins hånd og ber tynt om å få være. -La meg være her. Jeg vil heller være her og dø. Den flotte mannen ser døden i hvitøyet, han har kjempet, med alt, for livet. Menneskelig begynner det å bli lite håp, om vi ikke kan amputere på låret omgående. Men uten blodgivere er det omtrent å drepe ham på operasjonsbordet. Desperasjon og fortvilelse hos alle parter.
Den pinefulle prosessen endte med at et par av hans søsken tok ham med hjem, samme dag. Skulle vi ha grepet inn, gitt av vår overflod og latt ham bli. Mot familiens vilje? Forbrutt oss mot sykehusets strenge praksis om å la pasientene betale for oppholdet. (”Da lærer de å komme her å tigge av de hvite…”). Har du et råd?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar