Overhørt...

1)....på operasjonsstua:
Pasienten og anestesisykepleieren, Wondyifrau, kan tilfeldigvis samme stammespråk. De prater løst og fast, mens inngrepet foregår i lokalbedøvelse. Pasienten er 65 år gammel og har et vannbrokk i pungen; Jerin jobber med å fjerne det.
Pasienten: Og du lar hun damen gjøre dette mens du sitter og ser på?
Wondyifrau ler godt: Det er best at hun gjør det, som har lært det…
Pasienten: Får hun pengene som jeg har gitt til sykehuset?
Wondyifrau ler igjen, oversetter.
Jerin: Vi er her fordi det ikke er noen andre her som kan gjøre dette. Vi får betalt av vår misjonsorganisasjon, dine penger går til sykehuset.
Pasienten: Takk skal du ha, Gud velsigne deg!

2)... på morgenmøter de siste dager:
-Pasienten oppførte seg vilt, han var bitt av en hund med hundegalskap for 15 dager siden. Vi forklarte familien utsiktene. Da tok de pasienten hjem slik at han kunne dø der.
-Vi hadde et dødsfall på medisinsk avdeling i natt. Pasienten ble innlagt med stivkrampe for fire dager siden. De kom uten penger, vi gav dem gratis behandling de første 24 timene etter loven vår. Deretter gav vi behandling to dager finansiert av en gave. Pasienten ble bedre. De kunne ikke skaffe mer penger, vi måtte slutte behandlingen, slik sykehuset krever av oss. Han ble verre og døde. (Kan vi tåle dette? Det er en strømning innen bistandstenkning som oppsummeres med at vi ikke skal gripe inn i det som er de nasjonales ansvar, for dermed å forsinke prosessen med selvstendiggjøring… Hvor manges død vil de akseptere på veien? 1? 10? 10.000? Alle tallene er påtrengende for Jinka Zonal Hospital og arbeidet som leder inn mot sykehuset…)
Gjengangeren lyder som dette:
-Pasienten innlagt med akutt febersykdom. Han har sikkert malaria eller tyfoidfeber eller tyfus. Blodfilmen for malaria viste ikke noe. Han får kininbehandling for malaria og antibiotikum for tyfoidfeber og tyfus. (Utredningen kan være svært mager, av ulike årsaker...).