Noen glimt fra julefeiringa:

Mange julestjerner skinner i Jinka, Mina tar seg et julebad i kveldinga.

Goiti kaster glans over feiringa, men grøten fallt ikke helt i smak. Barnebarnet spiser rosinene..

En Lykkelig vinner av mandelen i grøten!

Jul 2009. "…rom..."

Da var juletreet felt

Fra julebasaren til barna..

Besøk av gode venner fra Banna-stammen (Goiti på Jerins høyre side):

En interessant detalj i julefortellingen er om da den høygravide Maria og Josef kom til Betlehem, hvor familien hans hørte til. "Det var ikke rom for dem i herberget" sies det. Her i Jinka er det et viktig spørsmål når pasienten er snart utskrivningsklar, finner dere et rom i Jinka. Kanskje har en høygravid blitt forløst ved keisersnitt og har 12 timers gange hjem. Da er det fint å samle krefter noen dager før marsjen hjem. Det er ikke aktuelt å ta inn på hotell, eller herberge. I en kultur hvor alle stiller opp for familien, slekta og stammen dreier det seg om å finne en fjern slektning som kan frigjøre en sengeplass eller to. Situasjonen var nok den samme for 2000 år siden i Betlehem. Selv ikke slektningene hadde rom… I urberetningen, den greske, første nedtegnelsen av julefortellingen er det brukt et ord som like gjerne kan bety "de fant ikke husly", altså ledig rom hos en slektning…

Tilbake til Jinka. Vi har spekulert på hvordan jula skulle få rom i år. Travle arbeidsdager til og med i dag, lillejulaften, kanskje med litt roligere dag i morgen, julaften. Vi rakk en tur utom byen og kappet toppen av en sypress. Dermed var "julegrana" sikret. En snartur i byen så var julehandelen sikret. Ikke en julehentydning å se, forresten, etiopisk jul er om 2 uker… På lørdag fikk vi tak i en stor indrefilet hos slakteren (siste dag for kjøttsalg i byen i år, nå er det "førjulsfaste"), så var steika sikret. Julestjerna stråler meterhøy i hagen. Men den indre jula, stemningen, roen, gleden? Ro og stemning var det nok ikke i Betlehem heller, i urjulen. Slektningene hadde sagt nei. Glede, da? I dag kunne vi hjelpe frem et velskapt barn fra en umulig fødsel. Det gav store smil og enorm glede i gangen. Vi retter blikket mot den indre gleden, at guddommelig kjærlighet var villig til å tre inn i vår elendighet, med budskap om "glede", sa englene, "for hele folket". Vi er med, vi og! Aristammen også. Bodi'ene også, som ligger sønderskutte på 4. uka. Ingen av dem har hørt om noe jul før. Her har de i hvertfall fått rom i sykeherberget. Gratis. Staten spanderer alt. Stell og respekt, og smilet har kommet tilbake. Glede, sammen med smerten. Gamlefar uten hofte var på beina igjen for første gang i dag, ynkende og stolt. Barna har sammen med den gode voluntør Anne laget diverse hemmeligheter og julekreasjoner. Noen av dem ble loddet ut til stor glede for venneflokken på en livlig julebasar søndag. Til stor glede for foreldreløse barn.

Så skal julesypressen føres inn under taket, vagles rett i ei grønn bøtte og pyntes med lenker, med enda fuktig lim på. Men forsyne meg, der kommer noen venner fra bannastammen på overnattingsbesøk! De har tilbrakt noen timer på veien og skal besøke noen sønner som har fått rom i fengselet. Om det er rom? Spørsmålet stilles ikke, og svaret er gitt, hva er julebudskapet om vi ikke har rom? Det blir hyggelig, vi ser på bilder og mimrer litt sammen, så godt det lar seg gjøre over en språkmur. Glede for hele folket, det betyr vel alle folkeslagene her da, sikkert. Så den forfriskende, for hjertet, duften av skinnklær innsatt med harsk smør fyller huset med julestemning. Og glede. Det må vel være julestemning?

Lillejulaften 2009. God jul ønskes hjertelig til alle kjære! Mer julepost enn dette blir det visst ikke i år, men denne kommer med glede og takknemligehet for alt dere betyr for oss og at dere følger oss, ber og støtter opp.

Evangelisten forteller

Det kom innom en evangelist i ettermiddag, Moges, en venn gjennom flere år. Han hadde kommet til byen for å få utbetalt lønn, men kirka hadde ikke noe i kassen, så han måtte reise tomhendt hjem igjen. Vi snakker om en månedslønn på 95 kroner. Bare reisen til og fra koster ham 2 dager og mellom 10 og 20 kroner…
-Hvordan går det med deg? Fint, Gud være takk! -Familien da? Fint, Gud være takk! Men… sønnen på ti og dattera på sju går ikke på skolen, siden vi ikke har penger til klær… -Såpass… Så har de ei på to. Og jeg vet at han skulle hatt ei på tolv… Jeg vet også at han er eldste bror i søskenflokken og har ansvar for storfamilien, faren er borte.
-Enn med tjenesten, da? Gud være takk, fint! Han stråler. For tre år siden var jeg på besøk hos dem i jula, oppe i den fjerntliggende Dimmestammen. Det var første julefeiring for de aller fleste av dem. Menigheten var ett halvt år gammel da, hadde såvidt fått seg ett salgs tak over hodet, en tomt til litt innkomme og ett kor til lovsang. (På ett halvt år!) -Joda, vi er 20-30 voksne og 15 barns som samles, med 25 nattverdtagende. Koret synger fortsatt, de er 15-20 stykker! Vi har reist kirke med bølgeblikktak for pengene av tef-kornet vi høstet på grunnen vår.
- Hva med høvdingsønnen som var blitt med i forsamlingen? Fint, Gud være takk! Han er med enda. Høvdingen nektet ham å komme hjem hvis han ble med på møtene. Han har gjennom mye motstand valgt å komme og er med oss. -Du har det travelt? Det er i travleste laget, ja… Jeg rekker ikke hjem til åkeren min(4 timers gange), den krever litt pløying med okser for å gi noe, så det blir ikke . -Så du har ikke annen inntekt enn lønnen fra kirka (som du ikke fikk)? -Kona mi baker litt indjera-lefse og selger, så vi får noen kroner på det, sier han med ett smil... Her sitter jeg overfor en stor mann. Som vet hva det er å ofre for at andre skal få kjenne Guds godhet… Jeg bli målløs og ganske liten.

Thorleif

Noenbilder fra Thorleif på fjelltur og barna i "badeland" (i hagen):

Helt greit på 2700 moh, utsikt mot en Rift Valley sjø (Abaya) på 1100 meter). Vi startet på 1600. En vanvittig flott tur, med utsikt mot oppvekstbyen min, Arba Minch på andre siden av dalen

Her fra nedstigningen, toppen sentralt er 2200 moh, og bilen står ved foten av den. Dessverre hadde vi bare 7 timer, så vi rakk ikke de høyere toppene bakover, høyeste på 3500 ?, får bli ett langtidsprosjekt? Noen som blir med?

Leah godkjenner sklia, Mina er klar til å gi stilkarakter...

Vippe-av-madrassen-leken slår godt an hos alle venninnene, også

Hos bannavennene våre: Sara drikker kaffe kokt på kaffebønneskall, fra ordentlig kaffekopp. Kuchini følger nysgjerrig med.

Barna forteller, fra Jinka

Nå har vi vært hjemme i Jinka en uke etter to uker med skole i Addis A. og en uke tur nedover hit. Thorleif ble med på den siste uka og vi fikk kost oss en god del sammen i mange opplevelser. Det ble

-fine safarier i Awash nasjonalpark (fin savanne, mye kyr (forbudt) og litt oryx og kudu, voluntøren vår slo til med bading i krokodille-elv).

-Hawassa (før Awassa) med flott ferieplass, ufattelig mye fugler, fred og ro)

-Arba Minch med gode venner, nydelig morgentur på en sjø med masse krokodiller og flodhester rundt båten, og enda flere pelikaner. Og ingen bading, takk.

- 1200 kilometer, en million humper og en milliard støvfnugg i lufta.

Tidligere i dag besøkte vi våre gode venner i bannastammen, vel en times kjøring fra Jinka, barna forteller mer:

Mina forteller:

-Det er dumt at jeg ikke kan snakke det Melkamnesh snakker (barnepiken/husarbeideren). Derfor finner vi ikke på så mye gøy. (Mamma synes det ser ut som de har det litt gøy likevel, Mina hjelper med klesvask, hagearbeid og mye spennende).

-Det er fint at vi får bade og sånn. (-Hvordan da?) -Jeg kan skli sklia og hoppe i vannet.

-Det er bra at vi var i stammen i dag og ble kjent med dem. det var bra å være på krokodillesjøen.

Leah forteller:

-Har det skjedd noe fint i det siste, Leah? -At vi fikk treffe bannavennene våre og at vi fikk en geit av dem. Det er også fint at vi kan fortelle sånn som nå (til blog'en). Og så er det fint at vi har fått fin sklie.

-Er det noe som ikke er så bra? Da vi satt bak i bilen på veien hjem, fordi Sara og venninnene hennes lo så mye og snakket bare etiopisk. Jeg skjønte ikke noe, og måtte bare smile litt. Og så var det ikke så gøy å ha geita sammen med oss bak i bilen. Og så er det ikke kjekt at det ikke bor andre norske her.

Sara forteller:

- Det var fint å besøke Goiti og Banni Kilo og at vi har fått en geit av dem. Jeg har blitt bedre kjent med Kuchini og de andre venninne nå. Forrige uke var det gøy å bli kjent med de islandske naboene våre. (De nærmste utenlandske barna, som bor i Woito, 2 1/2 time å kjøre unna.) Det er bra at sklia har blitt fiksa.

-Er det noe som ikke er så bra? -At vi nesten ikke får lov å bestille fruktjuice og is på noen restauranter :-( (Da vi var på ferie forrige uke sa pappa og mamma ofte nei, for å unngå diarésjukdom.)

Dette var glimt fra de unge, lovende. Vi synes de klarer seg forbløffende bra, men synes det er riktig at Leah får lov å savne bestevenninne Sofie, og at hun forteller dere om det, også.