Historien om Gullblad: Kirkehistorie I

I går var jeg, Thorleif, på en fin tur i fjellene nord for byen, en aldri så liten 4 timers formiddagstur. Mens Jerin tok morgenrunden på sykehuset og barna hadde selskap av 5 overnattingsvenninner og lærer Elisabet. Turen brakte oss opp til Bako, på 2250 meter over havet (Jinka er på 1380), den gamle administrasjonsbyen for hele området vi nå bor i. Amharene kom fra nord og hadde base der oppe tilbake i keiserens tid. Det var ca 4 harde dagsmarsjer fra nærmeste by, Arba Minch. Altså en betydelig utpost. Der hadde de sval luft og kjølige netter, som i sitt eget høyland i Nord-Etiopia, og kunne administrere de forskjellige stammene i lavlandet sør for oss.

En misjonær fra SIM (misjonsselskap) kom også til Bako, omtrent tidlig på 50-tallet, de 4 dagsmarsjer fra Arba Minch. Hans kone ble etterhvert gravid. Han hadde sett nok fødselsproblemer, og han valgte seg ut nærmeste slette til en nødflyplass. En del busk og skog måtte ryddes i villmarka, men grunnen var fuktig, men fast nok, og med en helning slik at regnvannet rant av: Jinka var født! Siden tok Jinka mer og mer over, i og med muligheter for rask adkomst med fly, og i dag er ikke Bako annet enn en landsbygd med veldrevne jorder og fine hyttetun. Og en misjonsstasjon, som nå brukes som skole. Misjonæren som bodde der arbeidet tett med evangelister, som reiste dypt inn i ukjent terreng. Noen av dem kom ikke tilbake… En av dem var en kveld på vei mot en landsby, men kvelden kom på ham før han rekk frem. I mørket prøvde han å orientere seg fremover, og frykten for hva som kunne skje var nok betydelig. Enda er det bøfler, løver og dødelige slanger i det området. På et tidspunkt begynte han å skli ned en skrent og havnet nederst i ei lita elv. Den var ikke dypere enn at han kunne vade, men hadde bratte bredder, og han kom seg ikke ut av den. Dermed vadet han oppover elva for å komme seg på land. Ett stykke lenger oppe kom han til et vadested og hørte stemmer, så han ropte og fikk kontakt. Litt forkommen var han, men det tok ham inn i ei hytte og serverte kaffe (som vokser vill i fjellene der). han hørte de drøftet seg i mellom om noen gullblader, og kunne ikke skjønne hva dette var. Men stunden var god og natten var ung, så han tenkte dette måtte være en anledning til å dele de Gode Nyhetene. Han dro frem Bibelen fra et (vanntett!) etui, og da han åpnet den skinte det i forgyllingen på kanten av sidene. - De ropte opp: DET ER HAM! Etterhvert fikk han forklaringen: En stor trollmann der i området hadde profetert for sitt folk: -En mann skal komme opp av elven en natt. Han skal ha med seg gullblader. Han skal forklare dere veien til Gud. Nå var spådommen gått i oppfyllelse og evangelisten måtte gjøre grundig rede for seg. Det endte med at hele den bygda sluttet seg til den nye veien til Gud. Denne historien er ikke enestående, ofte har spåmenn åpnet veien for evangelistene på denne måten. I vår "moderne verden" (jeg vet ikke lenger hva som er mest moderne…) ligger gullbladene i bokhylla, men vi har kanskje ikke samme entusiasme for dem som mennene ved elva? Slik kan tankene fly ved synet av gamle Bako misjonsstasjon...

Thorleif