En ganske vanlig lørdag i Jinka..

Nå har den første uka i Jinka for meg passert. Jerin og barna er i dag på vei fra Arba Minch, ventet i kveldinga. Det har vært en innholdsrik uke, som vanlig her ute. Det har gått ganske greit å være alene på kirurgi-siden, om enn litt lange dager. Dr Ingrid Langen som er på besøk, har vært til stor hjelp på gyn/fødesiden.

Hver dag har hatt sine overraskelser, gleder og fortvilelser. En dag måtte vi sende hjem en tobarnsmor, med en 1-åring og en 4-åring hjemme. Hun hadde en svær kreft i beinet og hun kan ikke helbredes av noe menneske. Neste dag kom en 15 år gammel jente med kreft i lårbeinet, ved kneet, samme beskjed. Andre har vi hatt gleden av å kunne hjelpe med helbredelse.. En ung kvinne kom blodfattig onsdag kveld, med vondt i magen. Hun var ganske nygift, førstegangs gravid, sa hun. Litt undersøkelse viste at hun hadde masse blod i magen, og vi skjønte at hun hadde svangerskap utenfor livmoren. Vi rekrutterte 2 blodgivere og innen ikke lenge var 2,5 liter blod hentet ut fra magen, den ene tuben var sprengt og blødde, og måtte fjernes. Neste morgen kom det frem at blodgiverne hadde forsvunnet som en røyk. Mannen nektet å gi. Hun ynket seg på visitten. Dagen etter smilte hun på visitten. Tredje dagen fikk hun påvist og behandlet malaria. Nå er hun oppegående og reiser hjem i morgen!

Så var det lørdag, jeg gledet meg til en litt roligere dag, ligge frempå en liten time ekstra. Før avmarsj til sykehuset utstyrer jeg de ansatte med en del penger: I dag skal det kjøpes store mengder papaya, mango, pasjonsfrukt, ananas og guava! Morgenvisitten gikk på vanlig vis, først føden, med et par kvinner med svangerskapsforgiftning, 2 med normal fødsel og en 8 mnd gravid kvinne fra Kenya-grensen som hadde ganske mange infeksjoner samtidig da hun kom, men nå var i bedring. På kirurgisk avdeling var det flere pasienter, men ikke fullt. Mannen på 50 med den store mageoperasjonen var ikke helt i skuddet og fikk meg til å falle i ettertanke. Kanskje han gror dårlig når han ikke får noe særlig mat, mager som han er, en ekte bonde? ”Kjøp litt melk og egg, det er jo markedsdag i dag”, sa jeg til sønnen. ”Jo, ja” ”Be for meg, at Jesus skal redde meg”, sier han, ”jeg dør”! Jeg lover det. Det er noen år siden jeg hørte en pasient i Norge si dette!

Mannen med den svære pussansamlingen på leggen var i fin form og kunne få lov å spasere. Motorsykkelskade. Rene farsotten forresten, unge førere med og uten sertifikat summer på alle veier og stier som veps om dagen. ”Vi har flere skader pr uke”, klager personalet. Denne trenger en hudtransplantasjon om noen dager. Ellers ligger det en 5-åring med lammelse i begge beina og urinblære. Vi lurte litt på polio, men har landet på noe som kalles Guillain-Barrè, tror jeg. Var det en anelse bedring i hoftebevegelsen i dag, mon tro? Jo sannelig, det har snudd! Vi drøfter litt rundt sauen, lekesauen altså, han har fått.

I nabosenga ligger en gutt med brukket lårbein. Han strekker foten i mange uker, og jeg gjør ham et pek med hilsinga. Godt smil. ”Hva med leksa, har du skrevet alle tallene? “Men jeg fikk jo ikke noe ark!” Hm, stygg sak, vakthavende sykepleier glemte å gi ham arket, så hun beklager seg og vi får gitt ham arket til matematikken.
Så venter ett par operasjoner, det er to unge menn som begge har fått en stor og vond hevelse i venstre bicepsmuskel, på overarmen. En uke har det vart, nå er armen ikke til å røre, så de kaster inn håndkleet og kommer. I en kort narkose kan jeg tømme ut rikelig med puss fra dypt nede i muskelen. Pyomyositt. Vanligst ved HIV, men den ene var i hvertfall HIV-negativ, den andre burde kanskje teste seg. Mellom operasjonene blir det plutselig oppstyr på operasjonsgangen. Jeg titter ut av skriverommet og ser anestesisykepleieren i ferd med å gjøre et slangehode til en tynn film, og en kost til småbiter. Men denne er da ikke så farlig, mener jeg. ”Så!” Nylig ble en gutt bitt av en slik borte i forstaden Arkisha og døde da han kom til sykehuset. Jeg er ikke helt overbevist. Det kan ha vært en større type?

Neste operasjon avvikles smidig. Intet mer? “Kom, vi stikker bort og tar en kopp te, sier vår gode venn og Anestesisykepleier, Wondjifrau. Supert! Han river i et par samosa. “Te, takk!” Den var meget godt sukret og krydret. ”Hm, gi ham en brus også!” Ofte er vi utlendinger frustrerte over ting som ikke fungerer, særlig andre steder enn i Norge. Her møter jeg en som er mer frustrert enn utlendingene. ”Se, vi har ikke vann en gang. Strøm av og på!” Osv. Men det er godt å slappe av litt i skyggen av tehuset. Det nærmer seg midt på dagen og 30 grader. Plutselig ser vi jordmor gli opp mot sykehuset i det fjerne. Obs, trøbbel i sikte. Vi drikker tomt glassene og brus og rusler bort på føden. Der kjemper nå 2 jordmødre og dr. Ingrid med en fødsel hvor barnet har meget svak hjertelyd. Det er på grensen til en hasteoperasjon. Plutselig glir hodet fint nedover og i løpet av et par minutter har vi barnet ute. En stor gutt, men grå i fargen. Er det liv?? Jo, han hikster, oksygen, stimulering, baging. Han drar seg til og vi slutter å svette igjen. Det ser ut til å ha gått bra.

Lunsj! Deilig etiopisk nasjonalmat, grå indjera-lefse og grønnsakretter ved siden av. Så blir det stille og litt tomt. De tre gode jentene våre og Jerin er langt borte, i en bil på vei mot meg! Jeg ser på bildet av dem. Bilder av storfamilien. En dag til, nå! Ettermiddagen gikk fort med utpakking av mer flyttegodset og en god høneblund. Jeg rakk oppom med litt egg og bønnesaus til pasienten som ikke var helt i slag. Barnet fra i morges hadde det bra!! Sosiale misjonærdamer på tomta inviterte til lørdagskveld med et par av legene på sykehuset. Kjempefint! Den ene av dem måtte stikke rett etter middagen, utkalling til dårlig pasient på medisinsk avdeling. Ikke lenge etter kimer det i jordmor Birgitte sin telefon: ”Det går tregt, men barnet har det bra.” Vi gir det en time til. Som vi bryter opp klokka 10, lyset skal forsvinne nå, er det beskjed igjen fra fødestua: Ingen fremgang! Et kvarter senere skriker en sterk gutt mot oss. Mor, morfar og hele slekta takker og vet ikke hvordan de kan få uttrykt sin takk best! Det ble en god natt. En vanlig lørdag? Det er ikke mye som er vanlig eller etter planen her, så sånn sett ble det en vanlig lørdag, en god lørdag. Takk for støtte og omtanke og forbønn!

Thorleif, 18. oktober